Postføraren i Seljestadjuvet s20k24
Ein januardag i 1903 var postføraren Gunnar Turtveit på veg frå Hardanger til Røldal med pos-ten. Han gjekk som vanleg på ski over fjellet. På ryg-gen bar han skreppe og posthorn. Med seg hadde han ein ung gut og hunden sin. Inne i den ville Gorsbotnen i nedre delen av Seljestadjuvet losna brått ei snøfonn over dei og begrov Gunnar. Då guten skjønte han låg djupt nede i raset og at det var nyttelaust å leita meir, sette han av stad til nærmaste gard for å varsla. Nokre timar etter var bergings-arbeidet i full gang. Mennene spadde og grov det dei orka, men postføraren fant dei ikkje; og til slutt gav dei opp. Eit par ski dei hadde tatt med seg for å frakta den forulykka på, sette dei igjen på ras-staden. Så drog dei tilbake til Seljestad og sende bod om tragedia til kona på Turtveit.
På tredje døgnet etter skredet stod Gunnar plut-seleg heime i si eiga stove, lys levande. Då kona såg han, blei ho så redd at ho svimte av. Andre seier han først møtte hjelpemannskapet på Seljestad, som knapt trudde sine eigne auge, dei heller. Han kunne då fortelja at ettersom snøen tok til å tina litt rundt han, fikk han laus posthornet som var fastspent på ryggen, og begynte med mykje strev å grava seg ut med det. Omsider kunne han stå oppreist, fekk tak i nista, og skimta til slutt dagslyset gjennom snøen. Femtiseks timar etter at han blei lagd i den kalde gra-va, braut han seg gjennom siste snølaget og var ute! Då var det natt og kulde, men månelyst, og han såg straks skiene som stod der, og fekk dei på seg. Så medteken som han var, hadde det vore uråd å komma levande fram til folk i den lause snøen utan desse skiene, sa han sjølv.
På staden der Gunnar Turtveit grov seg ut av snøskredet, reiste Posverket ein bautastein til minne om den merkelege hendinga.
Språkleg omarbeidd av BB/NTØ
Ørnulf Hodne: Mystiske steder i Norge (2000), s. 145 - 147
Kjeldetekst
En januardag i 1903 var postføreren Gunnar Turtveit på veg fra Hardanger til Røldal med posten. Han gikk som vanlig på ski over fjellet, på ryg-gen bar han skreppe og posthorn. Med seg hadde han en ung gutt og hunden sin. Inne i den ville Gorsbotnen i nedre del av Seljestadjuvet løsnet brått ei snøfonn over dem og begravde Gunnar. Da gutten skjønte han lå dypt nede i raset og at det var nytteløst å lete mer, satte han av sted til nærmeste gård for å varsle. Noen timer etter var bergings-arbeidet i full gang. Mennene spadde og grov det de orket, men postføreren fant de ikke; og til slutt ga de opp. Et par ski de hadde tatt med seg for å frakte den forulykkete på, satte de igjen på ras-stedet. Så dro de tilbake fil Seljestad og sendte bud om tragedien til kona på Turtveit.
På tredje døgnet etter skredet sto Gunnar plut-selig hjemme i sin egen stue, lys levende. Da kona så ham, ble hun så redd at hun svimte av. Andre sier han først møtte hjelpemannskapet på Seljestad, som knapt trodde sine egne øyne, de heller. Han kunne da fortelle at ettersom snøen tok til å tine litt rundt ham, fikk han løs posthornet som var fastspent på ryggen, og begynte å grave seg møysommelig ut med det. Omsider kunne han stå oppreist, fikk tak i nisten, og skimtet til slutt dagslyset gjennom snøen. Femtiseks timer etter at han ble lagt i den kalde gra-va, brøt han seg gjennom siste snølaget og var ute! Da var det natt og kulde, men månelyst, og han så straks skiene som sto der, og fikk dem på seg. Så medtatt som han var, hadde det vært uråd å komme levende fram til folk i den løse snøen uten disse skiene, sa han selv.
På stedet der Gunnar Turtveit grov seg ut av snøskredet, reiste Posverket en bautastein til minne om den merkelige hendelsen.
Merknad:
Livbergingssagn kan også handle om mennesker som ikke har gjort noe galt, og ikke måtte flykte el-ler klamre seg til folkedommenes hasardiøse alter-nativ. Mange levde og ferdes på steder der de ofte var i livsfare på grunn av snø- og steinskred, flom og uvær; og mange omkom. De største landsulyk-kene har fått plass i historiebøkene, noen av de min-dre kjente tok folkeminnet i bygda vare på, og en og annen bautastein. Resten tilhører den skjulte og glemte fortiden. Men noen kvinner og menn huskes spesielt fordi de mirakuløst overlevde en ulykke eller naturkatastrofe, og viste at Vårherre hadde makt til å gjøre undere tross alt.