Torsken og oksefoten i Røldalskyrkja s18k24
Den første historia er kytt til ein tørka torsk som var opphengd i kyrkja. Med den hadde det seg slik at to karar ein gong hadde rodd ut på Røldals-vatnet for å fiska. Mens dei låg der, kom den eine til å ytra tvil om kor heilag kyrkja var. «Ho er ikkje meir hei-lag enn det er torsk i dette vatnet,» sa han. Då beit det straks på kroken hans, og han drog ein sprell le-vande torsk opp i båten!
På kyrkjeveggen hang også ein tørr oksefot. Den andre historia vil forklara grunnen til det: Ein røl-døl og ein vill, vantru austmann heldt på og slak-ta ein okse då eit av beina brotna i kneleddet. «Kyrkja i Røldal er ikkje meir heilag enn at denne oksen rei-ser seg att,» sa austmannen. Ikkje før hadde han sagt det, før han reiste seg og hoppa omkring på tre bein. Då lensmann Th. Bratteteig i Røldal fortalte same mirakelsegna til innsamlaren Harald Del-gobe i 1918, blei det utrulege gjort endå meir absurd:
På den tida då valfarten til kyrkja begynte å bli sjeldan, slakta dei ein gong ei ku på garden Berge eller Gryting. Til stades var også ein tilreisande som tok til å diskutera det vidkjende krusifikset. Då dei hadde flådd halve kua og skore av to bein på den eine sida, sa den framade: «Det er 'kje meir med dette korsbillede enn at denne kyro reise seg uppatte på dei to beina ho hev atte.» Ved desse orda reiste kua seg straks og blei ståande på to bein. Dei to avskorne beina skal i manns minne ha hengt på veggen bak alteret.
Språkleg omarbeidd av BB/NTØ
Ørnulf Hodne: Mystiske steder i Norge (2000), s. 196 - 197
Kjeldetekst
Den første historien er kyttet til en tørket torsk som var opphengt i kirken. Med den hadde det seg slik at to karer engang hadde rodd ut på Røldals-vannet for å fiske. Mens de lå der, kom den ene til å ytre tvil om kirkens hellighet. «Ho er ikkje meir hei-lag enn det er torsk i dette vatnet», sa han. Da bet det straks på kroken hans, og han dro en sprell le-vende torsk opp i båten!
På kirkeveggen hang også en tørr oksefot. Den andre historien vil forklare grunnen til det: En røl-døl og en vill, vantroende austmann holdt på å slak-te en okse, da et av beina brakk i kneleddet. «Kyrkja i Røldal er ikkje meir heilag enn at denne uksen rei-ser seg att,» sa austmannen. Ikke før hadde han sagt det tør den reiste seg og hoppet omkring på tre bein. Da lensmann Th. Bratteteig i Røldal fortalte samme mirakelsagnet til innsamleren Harald Del-gobe i 1918, ble det utrolige gjort enda mer absurd:
På den tida da valfartene til kirken begynte å bli sjeldne, slaktet de engang ei ku på gården Berge eller Gryting. Til stede var også en tilreisende som tok til å diskutere det berømte krusifikset. Da de hadde flådd halve kua og skåret av to bein på den ene siden, sa den fremmede: «Det er 'kje meir med dette korsbillede enn at denne kyro reise seg uppatte på dei to beina ho hev atte.» Ved disse ord reiste kua seg straks og ble stående på to bein. De to avskårne skal i manns minne ha hengt på veggen bak alteret.
Merknad:
Legenden (om krusifikset i Røldalskyrkja) er et entydig uttrykk for katolsk from-hetstradisjon, og for den posisjon røldalskrusifikset skaffet romerkirken blant teledøler og vestlendinger. Og før reformasjonen var det neppe noen som ut-fordret gammel tno og skikk. Hva som skjedde etterpå, er mer usikkert. Men er det urimelig å anta at «vantro» og skepsis etter hvert fikk innpass i bygde-miljøet, og at enkelte trakk mirakeleffekten i tvil? Verserte det i Røldal på 1700- og 1800-tallet regulære «spottelegender» som respektløst profanerte bygdehelligdommen og stemplet underne som dum overtro, og «lovafolkje» som utidige inntrengere? Slik er det fullt mulig å tolke noen lokale fortellinger som kom på trykk i 1870, selv om vantroens representant er utbygding. For blant røldølene selv var katolisis-men forlengst utdødd, mente prost Løberg.
For Bratteteig og andre fortellere må dette (forteljingane om torsken og oksefoten) ha vært parodier på de underfortellinger kirkeeierne brukte for å holde ved like valfartene til lovekirken.